Først må jeg beklage fraværet mitt her på bloggen, men for noen dager siden fikk jeg et brev i postkassen som i mine øyene var ganske alvorlige så jeg ble rett og slett veldig redd og orket ikke noe data.
Først kan jeg begynne med at jeg bestilte meg en time hos legen min rett etter nyttår for å ta en celleprøve.
Tenkte det var absolutt på tide med en slik prøve siden det var noen år siden sist også skal jeg innrømme at jeg er litt hypokonoder når jeg leser og hører om så mange unge jenter som har /får celleforandringer.
Timen hos legen gikk jo supert og jeg skulle få svar om ca 2-3uker om det var noen forandringer i underlivet.
I mellomtiden fikk jeg høre av venner og familie at dette trengte jeg ikke å være redd for, jeg var jo sååå ung.
Men jeg følte på meg at jeg hadde det så jeg syns det var greit og få sjekket meg, da ville jeg få svar, værre enn det var det ikke - jeg har ikke hatt noen symptomer så kanskje jeg egentlig ikke hadde celleforandringer?
To uker hadde gått og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra legen så jeg la det hele litt fra meg.
Jeg henter posten som vanlig og der ser jeg det ligger et brev til meg og på brevet er det logoen til legesentret mitt, shiiiit!!
Herlighet, hele meg begynte å skjelve, men jeg MÅTTE rive opp brevet meg en gang - i brevet sto det:
"Etter undersøkelsen som ble tatt av seg har det blitt funnet celleforandringer - du vil bli sendt videre til Akershus universitetssykehus for videre oppfølging og ta en vevsprøve for å se om du evt trenger behandlig for å hindre spredning til kreft"
Når jeg hadde lest brevet fikk jeg meg et SKIKKELIG slag i trynet, sa jeg det ikke? jeg hadde jo celleforandringer, noen ganger kan det lønne seg å være hypokonder!!
Så datt verden min sammen, har jeg kreft? hva skjer nå? hvor lenge har jeg gått med dette?
Jeg begynte jo selvfølgelig å gråte og ville bare gjemme meg - er det meningen at jeg skal kjempe for livet i en alder av 23år? dette kan jo ikke være sant.?
Heldigvis roet jeg meg etterhvert når jeg faktisk fikk lest om celleforandringer, celleforandringer er ikke kreft, men det kan utvikle seg til kreft om man går veeeldig lenge uten behandling.
Heldigvis har jeg en veldig snill mamma som kom til meg når Dan var på jobb så jeg slapp å sitte aleine å tenke, det hjalp veldig mye.
Allerede dagen etter jeg hadde fått brevet ringte A-hus, jeg kjente hjertet dunket skikkelig, jeg måtte jo ta telefonen.
I det jeg tar mobilen får jeg spørsmål om det er Malin Hammersgård og at det er ei fra A-hus - ja, svarte jeg forsiktig.
Jeg fikk time allerede i morgen, altså idag - jeg la på å tenkte at dette må jo være alvorlig siden jeg får time allerede så fort?
Denne natten sov jeg faktisk ganske godt, noe jeg overhode ikke trodde jeg skulle gjøre da jeg gruet meg veldig til sjekken på sykehuset.
Jeg syns bare hele situasjonen er ubehagelig - gyn stolen, alle instrumentene de bruker, venterommet, legene med frakker og prøver de skal ta som jeg ikke aner hva er en gang.
Med en gang jeg kom inn på sykehuset følte jeg meg som en skikkelig pasient, jeg har aldri vært på sykehuset utenom da jeg har vært på ultralyder eller fødsler så dette var ganske spesielt, heldigvis var mamma med meg.
Jeg følte jeg satt en evighet å ventet på min tur, jeg var iskald på hendene fordi jeg gruet meg, sånn ca 20 minutter forskinket blir navnet mitt ropt opp.
Jeg husker nesten ikke at jeg gikk inn på rommet å satt meg og det første gynekologen spør meg om er " er du redd?" ja, svarer jeg - så fikk jeg en god og trygg hånd på skulderen som samtidig sier, "dette er ikke noe farlig, men vi skal bare hjelpe deg".
Bare disse ordene roet meg veldig, jeg satt meg i stolen og prøvene ble tatt så var alt plutselig over, var jeg ferdig allerede?
Når gynekologen var ferdig med det hun ville sjekke satt vi oss å pratet litt og jeg fikk streng beskjed om og ikke bekymre meg så mye.
Dette er ikke noe kreft, men de vil forhindre at det evt skal spre seg til kreft og det er derfor de ville ta vevsprøver av meg - takk gud for at de er så flinke å følger meg opp.
Nå må jeg vente på svar på prøvene som ble tatt idag, viser prøvene at det er mye forandringer så vil de ha meg inn til en operasjon, en operasjon som fjerner en del av livmortappen for å hindre at det evt skal spre seg videre.
Selv om jeg er i trygge hender og jeg nå blir sjekket jevnlig føler jeg meg ikke trygg, jeg føler kroppen min lever sitt eget liv og at jeg har null kontroll.
Jeg føler jeg har større sjangs for å få kreft i underlivet enn "vanlige" mennesker siden jeg nå har celleforandringer.
Jeg er veldig spent på hva prøvene viser om 2-3uker,men det vil bli lange uker - men jeg tar en dag av gangen å koser meg med verdens beste samboer og barn, jeg så heldig som har disse herlige menneskene i en slik tøff periode.
Jeg har en utrolig fin familie og venner som støtter meg, jeg aner ikke hvor mange meldinger jeg har fått det siste døgnet - det betyr så mye ♥
Jeg anbefaler absolutt alle jenter til å sjekke seg, man kan gå med celleforandringer uten å få symptomer, noe jeg syns jeg er veldig skummelt.
Det anbefales at jenter over 25 sjekker seg hvertfall hvert tredje år, men jeg anbefaler jenter i uansett alder å sjekkee seg en gang i året.
Dette sier jeg absolutt ikke for å skremme noen, men og ha en slik tøff periode som jeg har
nå unner jeg ingen, det er vondt!
Celleforandringer kan gå over av seg selv også, dette kommer selvfølgelig ann på hvilken grad det er i og det er mange som også aldri får celleforandringer tilbake om de har hatt det før.
Jenter sjekk dere, det er mine ord til dere!
