14år og gravid

Jeg kommer aldri til og glemme den kvelden jeg satt og skrev ned dette her, det og skrive ned tanker og følelser er ganske så godt.

Jeg har delt dette med dere før, men tenkte jeg kunne dele den med dere igjen for det er jo kanskje jeg har fått noen nye lesere siden den gang?

Legger også ved litt bilder, det er alltid koselig :)

Det er nok en del skrivefeil, men det får være, det er slik jeg skrev den den gangen og sånn skal den være, Lotte skal selv få lov til og lese dette her når hun blir eldre.

Mange av dere lurer på hva jeg tenkte når jeg var så ung og gravid og her kan dere selv lese det.

Gravid:

Jeg ble gravid da jeg var 14 år, noe jeg syntes var helt forferdlig, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, eller jeg ville jo ta abort, men så var det, det å si det til mamma.

Off, det var vanskelig, tiden gikk og jeg telte og telte uker for å ikke komme over 12 uke, men jeg tenkte" Jeg får nok mensen igjen" så tiden gikk også satt jeg der å snakket med min bestevenninne på Bussen på vei skolen" Serisøt, nå er jeg over 12 uker på vei, Hva skal jeg gjøre"

Jeg satt ofte med melding klar for å sende den til mammaen min å si at jeg var gravid,men klarte det aldri.

Tiden gikk å jeg fortrengte det hele, ville bare ikke innse at jeg var gravid, men jeg viste at jeg skulle føde et barn i august altså 2 mnd etter jeg hadde fylt 15 år, jeg levde livet som andre 14 åringer, men en del av meg viste at jeg skulle bli mamma, når jeg gikk på sentrerer osv så la jeg veldig godt merke til Babyklær,gravide kvinner og masse babyvogner, men tenkte faktisk ikke noe mer over det.

Når jeg var 4 mnd på vei, så skulle vi flytte fra Aurskog Høland til Fetsund, det var ganske greit, hadde jo bodd i Fetsund i hele mitt liv så det var null stress, hadde masse venner der, så det så jeg frem til.

Så hadde vi flyttet til Fetsund og jeg var med mine gammle venner, da var jeg ca litt over 4 mnd på vei, ingen viste noe enda, bare jeg!! Det var hardt å tenke på det, å ikke dele det med noen, men jeg tenkte faktsik aldri over at jeg kom til å føde eller det å bli kjempe stor, det er noe mann ikke tenker over når man er i sånn situasjon,mann bare fornekter det hele, det er umulig og tenke seg det, jeg klarer ikke å forstå det nå når jeg tenker tilbake på det, det er utrolig hva kroppen og hode innstiller seg på?

Husker så veldig godt da jeg begynnte å kjenne liv, jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, var utrolig glad selvom jeg fornektet det hele, da viste jeg at alt var normalt når babyen viste tegn.

Jeg satt hjemme hos min bestemor og plutselig snur hele Babyen på seg og det synstes så utrolig godt på magen, så jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, var så redd for at dem så det, men noen dager senere så skjønnte mamma og bestemor det, vi var i bursdag til Kusinen min, jeg reiste meg opp og de så magen min, den sto rett ut, Mamma og bestemor fikk sjokk.

Når jeg kom hjem da, så spurte dem meg "Malin er du Gravid" så svarte jeg " Neei, er du gal, herregud"

Så gikk det en uke til og mamma kom inn på rommet mitt og spurte meg en gang til om jeg var gravid for hver gang jeg kom hjem fra skolen så gikk jeg å la meg på senga for jeg var så sliten, så kom mamma inn igjen " Malin, kan du svare meg ærlig, Er du gravid" Først så sa jeg "Nei" men så kom tårene" ja, mamma jeg er gravid" mamma satt seg på sengekanten min å snakket rolig med meg..

Hun spurte om de vanelige spørsmålene " Hvem er pappaen, Når skal du føde og hvor lenge har du vist dette" de vanlige tingene man spør om.

Mamma spurte om å få kjenne på magen min jeg sa "ja" sa jeg så sa hun " du er langt på vei, du skal vell snart føde?"  " ja, i august sa jeg" mamma satt å telte mnd'ene "oi, det er bare 4 mnd igjen"

Så ringte mamma ned til legen så jeg fikk time der med en gang så vi kunne sjekke om alt var bra med babyen min i magen.

Jeg følte meg ikke høy i hatten i det hele tatt, de første dagene, jeg turte nesten ikke å gå ut, for magen kom plutselig på en dag, jeg var bare 14 år og høygravid, sykt!!

Tiden gikk og alle fikk vite det, de på skolen tokk det utrolig bra, alle støttet meg og jeg var velkommen i klassen når jeg ville, de skjønnte selv at det ikke var så morro å være på skolen høygravid å gå i 9 klasse, så jeg fikk ta tentamen hjemme, og komme når jeg selv ville..

Familien fikk vite det:

Det var tøft for alle, alle fikk et sjokk,men dem ville ikke la det sjokke gå utover meg, for de tenkte at jeg hadde nok å tenke på om dagen, alle var så snille med me.

Samma dagen som mamma fikk vite at hun skulle bli bestemor i alder av 33 år så dro vi til legen, også gikk mamma inn i butikken en liten tur å kom ut igjen med en liten body, " Værsegood Malin, dette skal vi klare sammen, jeg er stolt av deg"

Jeg ble såå glad da, da fikk jeg følelsen inni meg, " Jeg skal bli mamma i august, da begynnte jeg virkelig å glede meg"

Når familien min hadde fått svelget sjokket litt så ba dem inn de nærmeste naboene de snakket ofte med å sa at jeg skal bli mamma, istede for at de skulle gå å lure og snakke så ville vi si det til dem.

Dem ble jo sjokkert,men de var utrolig snille mot meg, hørte aldri noe negativt om at jeg skulle bli mamma i så ung alder.

Når jeg kom hjem fra sykehuset, kom dem på døra med gaver til meg og babyen mi, veldig rar situasjon, men veldig hyggelig.

Fødselen:

Jeg gruet meg ikke i det hele tatt til fødselen jeg gledet meg som bare det, på fødselen hadde jeg med meg min mamma og min bestemor det er de jeg ville ha med meg fordi det var de som hadde vært der mest for meg under graviditeten.

Bestemor vet hvordan det var å bli ung mor, hun var 2 barnsmamma i alder av 17 år, så hun viste alt om dette.

Jeg fødte på en søndag, 15 august!

fredagen den 13 så gikk jeg og familien min en laang tur for å kanskje sette i gang fødselen,men det skjedde ikke mye akkurat, så ble det lørdag jeg var i god form som jeg alltid pleide å være, Kl: 23.55 Lærte jeg min bestemor å danse lain dance for hun ville lære seg det, jeg lo å hadde det så morro for det kunne hun virkelig ikke, så gikk jeg å la meg ca Kl: 00.30 ca, jeg sov hos bestemor den natten for mamma skulle ut med noen venninner. Jeg halvsov så våknet jeg ca 45 min etter jeg hadde sovet, da skjønnte jeg at det var noe på gang, da var det 15 august akkuart på termin datoen.

Vi sto opp og jeg satt i sofaen og vi ringte mamma, hun ble helt i hundre, men jeg var faktsik hjemme i 5 timer før jeg dro på sykehuset, jeg gikk litt frem og tilbake ut og inn på hverandaen, så la jeg merke til et orangse blad på treet, det tokk jeg av med en gang for å ta vare på det å lime det inn i minneboken til lille babyen min.

Så ble klokka 06.30, vi ringte sykehuset og de sa at jeg skulle komme for riene begynnte å komme mer hurtig nå, så vi dro å hentet mamma ca 5 min fra bestemor, hun sto klar ute å ventet på oss.

Så kjørte vi, jeg sa ikke et ord eller jo det eneste jeg sa var "da kommer babyen på temrin datoen sin og det blir et søndagsbarn" vi viste ikke om det ble gutt eller jente, så det var spennende.

jeg kom på Sykehuset og de tokk meg i mot med åpne armer, dem var så snille alle sammen jeg hadde 4-5 cm åpning når jeg kom, og det syns dem var bra, så hørte dem på hjertelyden til babyen og alt sto bra til så kunne jeg gjøre litt som jeg ville, så jeg ville gå en tur nedi vestebylen der også gikk mamma og bestemor for å ta seg en røyk, når vi hadde vært nede i 30 min ca, så følte jeg for å få bedøvelse.

Da var klokken ca 10.00 og da hadde jeg 6 cm åpning, så tokk dem vannet også fikk jeg bedøvelse, det var så utrolig godt, for da sov jeg faktsik i 1 time snorka og greier, det har mamma og bestemorsagt  til meg i ettertid.

Men så ble klokken 13.00 og jeg pressveene kom plutselig,da ringte jeg på til jordmor og de så at babyen kom snart, jeg presset og presset i hele 3 kvarter, følte at det ikke ble fremgang i noe som helst, dem sa hele tiden at "nå kommer den snart, babyen har lyst å, vil du kjenne på håret osv"

Men så kom den siste veen,

DEEEER var babyen min, alt var helt prefekt på den, og det ble en jente på 51 cm lang og 3800 gr, hun var såå peen, Lotte ble hennes navn, hun hadde faktisk sølvhår når hun ble født, en liten lokk.

Jeg ringte rundt til alle og fortalte den store nyheten, det var noen som kom samme dag, eller så skom hele familen min dagen etterpå, det var så utrolig koselig.

Samma dag som jeg hadde fått når mamma og bestemor dro hjem, så satt jeg på rommet mitt alene og lille Lotte, jeg satt å så på hun hadde lyst å bare ta hun opp å kose med hun, men viste ikke helt hvordan jeg skulle løfte hun,men så gjorde jeg det, jeg la hun inntil meg og sa " Lotte, du er mitt aller beste som har skjedd, uansett hvor ung jeg hadde vært" Så kom det noen tårer, jeg var så stolt av meg selv, at jeg hadde klart fødselen også hadde jeg fått en vellskapt datter!

Vakre vellskapte lille Lotte, bare noen få timer gammel <3

Alenemamma som 15 åring:

Lotte har aldri hatt no veldig god kontakt med sin pappa, han er bare 1 år elder enn meg.

Jeg valgte å ikke ha med han på fødselen fordi han ikke hadde stilt opp så veldig mye i svangerskapet, og det skjønnte han,men han kom på sykehuset når jeg hadde født hun, det satt jeg veldig stor pris på, for Lotte sin del, jeg tokk masse bilder av de så Lotte kan se når hun blir eldre.

Han Vært hos lotte en del i mellom, men ikke noe fast,men de gangene han var så hadde dem det utrolig koselig sammen.

Vi tokk masse bilder de gangen han var også tokk vi alle oss tre sammen.

Lotte vet at pappa er veldig glad i hun, men alt dette her så ligger det en historie bak som jeg ikke vil utale meg om nærmere om.

Men som alenemamma så klarer vi oss kjempe bra, jeg flyttet for meg selv når jeg var 15 år da var Lotte ca 5 mnd bare. og jeg gikk på skolen 2 dager i uken for å bli ferdig med grunnskolen, da hjalp min mamma meg og min bestemor, så gikk tiden og jeg begynnte på grunnkurs Helse og sosial og nå går jeg hjelpepleier noe jeg trives veldig godt med, og da er Lotte i BHG om dagen noe hun elsker.

Nå er lille gullet mitt snart 3 år og jeg er snart 18 år, alt har gått overaskende bra, det å bli mamma som tenåring eller å bli mamma i det hele tatt er tøft, en utrolig sto oppgave som kan ikke beskrives hvor stor den er,men det beste som har skjedd meg uansett hvor stor den er og hvor ung jeg hadde vært..

Her er jeg 16år Lotte 1,5år :)

Fritid:

Jeg har et helt annerledes liv enn andre på 17 år, faktisk når man er mamma som 17 åring så er det mange som tenker " du får aldri festet du da" men det ikke det man tenker mest på når man er mamma, når man først har fri i helgene så vil man være hjemme med gullet sitt å bare kose seg , ake, stå på ski og møte venner og gå på cafe, men jeg syns selv jeg har nok fritid aleine, jeg kan ikke klage på noe.

Jeg får ikke fri hver helg,jeg har fri kanskje 2 ganger i mnd og da er det veldig godt å komme ut med venner.

Men når man er alenemamma så kan man ikke forvente at man skal ha fri hele tiden, det er ikke ungen som har bedt om å komme til verden, så man får gjøre det meste, det er kjipt å ikke få være med ut alltid når det kanskje skjer noe kjempe morro akkuart den helgen,men man får bare ta seg sammen og tenke " det skjer sikker noe kutl en annen gang jeg fri"

Lotte nesten 3år gammel :)

Dett var min historie.

- Jeg elsker min datter over alt på jord, og hun har ikke bedt selv om å komme til verden, jeg vil henne alt godt, min oppgave som mamma syns jeg at jeg klarer bra, jeg er stolt av meg selv.

Skrevet av: Malin Hammersgård 15år gammel.